Steder eller tema som skal inn på UNESCOs verdensarvliste må ha verdi eller betydning for en større del av menneskeheten, det UNESCO omtaler som fremragende universell verdi. Dette har villreinen og villreinfangsten.

Det er fire grunner til dette:

• den lange historien kulturminnene representerer
• kulturminnenes unike karakter, høye bevaringsgrad og ikke minst variasjonen i typer av kulturminner
• likhetstrekkene mellom dagens landskap og det landskapet som var her den gang fangstanleggene var i bruk
• koblingen mellom naturmiljø og kulturminner

De eldste sporene etter jakt på rein i Norge er ca. 10 000 år gamle. I Europa strekker derimot tradisjonen seg enda 30 til 40 tusen år bakover i tid. Etter hvert som isen smeltet, trakk reinen oppover mot fjellet. De eldste sporene i dette området er ca. 8-9000 år gamle. De fleste fangstanleggene vi finner spor etter i dag, stammer derimot fra perioden mellom 500 og 1350 e.Kr.

Noe av det som gjør Norge og Nordre del av den sørnorske fjellheimen til noe spesielt, er at en her fremdeles har en levende tradisjon knyttet til jakt på rein, - endatil den samme reinen som det ble jaktet på for 10 000 år siden.

I området finnes mange ulike typer kulturminner knyttet til jakt og fangst på rein. Her finnes buestillinger og fangstgroper av ulike typer. De murte fangstgropene er mest spesielle, disse finnes kun i Sør-Norge og i Hjämtland (Sverige). I århundrene rundt år 1000 e.Kr ble det drevet en storstilt jakt med store anlegg som kunne fange hele reinsflokker. Dette representerer trolig maksimalutnyttelsen av villreinressursen og hadde et nærmest industrielt preg.

Landskapet har endret seg med skiftende klimaforhold. Det landskapet vi finner på fjellet i området i dag har likevel mye til felles med det landskapet som fantes her den gang storparten av fangstanleggene var i bruk. Det gjør at en på en god måte kan få innblikk i hvordan fangstanleggene var plassert i forhold til andre landskapselementer.

Det finnes i dag fem kategorier verdensarv. De to eldste og mest kjente er kultur- og naturarv. I tillegg kan et sted nomineres som et kulturlandskap eller en ”mixed site” (”en kombinert lokalitet”). Det er steder som både innfrir kravene til et kultur- og naturarvsted. Den siste typen verdensarv er den immaterielle kulturen, det vil si tradisjoner, språk, sang o.s.v.

Temaet for dette prosjektet, villrein og villreinfangsten, har tilknytning både til kultur- og naturarv. Styret foreslår derfor at prosjektet fortrinnvis fremmes som en mixed site, eventuelt som et kulturlandskap.

Skal området fremmes som et en mixed site, må det innfri minst ett krav under naturarv og ett under kulturarv. Siden det her må innfris to krav fra to ulike kategorier, vil dette være den mest krevende kategorien.

Dersom området skal nomineres som et kulturlandskap, må det innfri minst ett krav til kulturarv. I tillegg må området ha naturverdier av en viss betydning. Det viktigste ved et kulturlandskapsområde er at det skal vise hvordan mennesket og naturen gjensidig har påvirket hverandre og hvordan menneskenes aktiviteter har satt sine spor i landskapet.

Uavhengig av om prosjektet velger å gå for en mixed site eller en kulturlandskapsnominasjon, vil den immaterielle kulturen spille med som en merverdi. De levende jakttradisjonene i området er i seg selv ikke spesielle nok til å kunne forsvare en nominasjon under kategorien immateriell kultur. De vil derimot telle med som en styrke for prosjektet som helhet.

Fangstanleggene kan grovt deles i tre kategorier: buestillinger,

fangstgroper og rusefangst. Innenfor hver av disse finnes det flere

undertyper, slik at variasjonen i typer anlegg blir stor. I tillegg må de

siste århundrers jakt med gevær regnes med som en siste type.

Buestillinger

Buestillinger er en samlebetegnelse for alle typer skjul jegerne brukte under jakta. Navnet har de fått fordi mange har vært benyttet som skjul ved jakt med pil og bue. Noen har derimot heller vært brukt som skjul for drivere tilknyttet de store massefangstanleggene. Buestillinger er vanskelige å datere, men det enkle prinsippet de representerer, kombinert med lokaliseringen til enkelte av dem, kan indikere at teknikken er svært gammel.

Fangstgroper

Det er vanlig å skille mellom jordgravde og murte fangstgroper. De jordgravde er gravd ned ut i jord og grus, og har hatt forstøtninger på innsiden av trevirke. Disse finnes over hele Nordkalotten. De murte fangstgropene ligger ofte høyere oppe i terrenget. Her er kammeret murt i stein. Gropene kan ligge helt nedgravd i bakken, delvis oppmurt, eller murt opp helt over bakkenivå. Fangstgropene opptrer enkeltvis og i systemer med opptil tusen groper.

Rusefangstanlegg

Rusefangstanlegg er en samlebetegnelse på anlegg hvor reinen blir fanget opp av lange ledegjerder av reiste stolper av tre eller varder av stein. Rusene kan enten lede frem til en samlekve/fangstbås av tre eller stein. Her ble dyra avlivet. Slike anlegg kunne fange hele flokker av dyr om gangen og representerer maksimalutnyttelsen av reinen som ressurs. De fleste anleggene av denne typen i nordre del av Sør-Norge er datert til perioden 800-1200 e.Kr.

Geværjakt

Geværjakta skiller seg fra tidligere tiders jakt ved at et nytt våpen blir introdusert. Likevel har denne jakta mye til felles med den som har vært drevet tidligere. Geværjakta representerer slik ikke et brudd i tradisjonen, men heller et siste ledd i en årtusen lang tradisjon knyttet til utnyttelsen av reinen som ressurs.

Villreinfangsten har lange og dype tradisjoner i dette området og er en viktig del i identiteten til samfunnene som ligger på og opp mot høyfjellet. Sporene som knytter an til fangsten på reinen går helt tilbake til steinalderen, men prosjektet ser det som viktig å påpeke at dette ikke er ubrutte tradisjoner. Ulike samfunn har gjennom tidene hatt ulikt forhold til reinen som ressurs og som kulturbærer.

I flere sørnorske fjellområder har det vært samisk reindrift og fangst i tidligere tider. I Harald Hårfagres saga er det en beretning om at kong Harald møter finnen (samen) Svåse på Kongsgården Tofte på Dovre. Han gifter seg sågar med Svåses datter Snøfrid. I dag er det for eksempel samisk tamreindrift ved Røros og Femunden, ikke langt øst for dette området. Fremdeles er det reindrift utgått fra lokalsamfunnene i Vågå og Lom.

Prosjektet har derfor en åpen holdning til etniske spørsmål. Dagens kunnskapsstatus kan ikke fastslå med sikkerhet hvorvidt fangsten på villreinen i dette området har vært drevet av verken samiske eller norrøne grupper. Det kan ha vært samiske grupper i visse perioder, og norrøne i andre. Ved Gautsjøen i Lesja er det funnet materiale fra steinalderen som peker både nord- og sørover. Asbestkeramikk og skiferredskaper taler for kontakter nordover, mens flintgjenstandene har typisk Sør-Skandinavisk preg. Prosjektet ønsker å understreke denne etniske flertydigheten, og finner det derfor svært viktig å ikke binde reinfangsten til en etnisk gruppe eller kulturtradisjon. Det sentrale her er reinen og de tilknyttede fangstminnene som ligger i fjellet. Disse er så unike og har så stor verdi at de søkes innlemmet i verdens kulturarv.